(Real Madrid – Atlético Madrid 1-0, sammenlagt 1-0) Santiago Bernabéu var i ekstase etter at Javier «Chicharito» Hernandez senket Atlético Madrid. Nå går hele fotballverden rundt og leker med dette spørsmålet:
Hvilke semifinaler blir de kuleste?
Men når trekningen er over, kommer uansett konklusjonen til å være: For noen fantastiske kamper vi kan se frem til.
Og det kan vi jo. De store klubbene er igjen, de store navnene er på plass, de store festene venter. Som vanlig. Messi, Neymar, Suárez, Ronaldo, Bale, Kroos, Robben, Ribéry, Müller.
Det blir ikke større.
• • Skal Bayern få muligheten til å få revansjere 2014s stygge semifinaletap for Real Madrid?
• • Skal Barcelona få muligheten til å revansjere 2013s enda styggere semifinaletap for Bayern München?
• • Skal vi få en reprise på Clásico-semifinalen fra 2011?
KAN MØTES IGJEN: Lionel Messi og Barcelona tapte 0-7 sammenlagt for Franck Ribéry og Bayern München i 2013.
Foto: Pierre-philippe Marcou, Afp
En av de tre blir oppfylt. Morsomt må det bli.
Samtidig er utviklingen litt skummel. Man skal være passe blind for ikke å se at de tre store og stadig rikere har festet et Champions League-jerngrep. Bayern leker seg til 6-1 over Porto, Barcelona knuser PSG 5-1 sammenlagt.
Og bare sjekk disse tallene:
• • Bayern München, Barcelona og Real Madrid har alle vært i fem semifinaler de seks siste sesongene.
• • Chelsea er nærmest med to.
• • Syv lag har én semifinaleplass; Lyon, Inter, Manchester United, Schalke 04, Borussia Dortmund, Atlético Madrid og denne sesongen Juventus.
Dominansen kan selvsagt viftes bort som forbigående. Men det er nok minst like stor sjanse for at trenden vil vedvare. Det nytter nemlig ikke å komme bort fra at fotballen aldri har vært så pengestyrt som nå. Aldri har det vært større TV-inntekter, aldri har det vært større kommersielle avtaler.
Og aldri har det vært mer lukrativt i Champions League, særlig for Bayern, Real Madrid og Barcelona. For dem blir europacupen nesten som å trykke penger. De kan omtrent budsjettere med minst en halv milliard på inntektssiden, år etter år.
Innføringen av Financial Fair Play vil også gjøre det mer vrient å utfordre dem. Styrtrike eiere, som de i Paris Saint-Germain og Manchester City, kan ikke lenger bare pøse på med penger. De blir delvis kneblet av UEFA. På den ene siden er det fornuftig, men på den andre siden er det ikke uten grunn at Champions League-kanonene heier på Financial Fair Play.
KOMPISER: Barcelona ble alt for sterke for Paris Saint-Germain, men etter kvartfinalen var det en god tone mellom de tidligere lagkameratene Zlatan Ibrahimovic og Xavi.
Foto: Albert Gea, Reuters
De store får det som de vil. Deres posisjon styrkes. Og dette er big business.
Klubber som Manchester United, Chelsea, Arsenal og Liverpool bør ha muskler til å hevde seg, men foreløpig har de ikke greid å omsette sine betydelige midler til sportslig kvalitet. Premier League har vært i en blindgate i noen år.
Det har vært forfriskende når Borussia Dortmund og Atlético Madrid har yppet seg med hver sin finaleplass de to siste sesongene, og Atlético var ikke langt unna en ny semifinaleplass denne gangen. Gårsdagens intense nabobatalje i Madrid så ut til å ebbe ut med 0-0 etter 180 minutter, men de ti gjenværende Atlético-spillerne fikk det for tøft i sluttminuttene.
«Chicharito» Hernandez satt på knærne og var ikke ferdig med å be til høyere makter da dommeren blåste i gang oppgjøret. Det tok 87 minutter og ti sekunder før han ble bønnhørt. Cristiano Ronaldo veggspilte vakkert med James Rodriguez og fikk dyttet ballen videre til Chicharito, som avgjorde kvartfinalen i åpent mål.
Og mens hymnen «Hala Madrid» ljomet over Santiago Bernabéu, så gjemte en følelsesladet Chicharito ansiktet i hendene. Det var hans største øyeblikk, og en sterk opplevelse for 26-åringen fra Guadalajara i Mexico, som er på lån fra en benketilværelse i Manchester United.
Det har nesten vært enda tyngre for ham i Spania. Chicharito må sitte med følelsen av at han er akkurat litt for dårlig på det aller ypperste nivået. I fjor startet han 12 kamper for United, i går startet han for syvende gang for et Real Madrid som hadde Luka Modric, Karim Benzema og Gareth Bale skadet og Marcelo suspendert.
Trener Carlo Ancelotti hadde nesten ikke noe valg. Chicharito måtte brukes.
Og han var god, hele tiden spillbar og involvert. Chicharito hadde hatt to store muligheter tidligere i kampen, men Atléticos nye supermann i målet, Jan Oblak, var lynraskt ute ved begge anledninger. Oblak hadde også stoppet Gareth Bale i den første kvartfinalen, og Ronaldo rett før pause i den andre. Sloveneren så ut til å bli den store Atlético-helten. Det sto nesten skrevet et eller annet sted at han ville ende opp som helten i en straffesparkkonkurranse.
For selv om Real Madrid skapte det lille som var av sjanser, så var det et famlende storlag. Atlético hadde forholdsvis god kontroll. Diego Godín har liksom alltid en tå i veien, hvis ikke så kommer Miranda styrtende til. Og etter uvirkelige syv ubeseirede kamper mot Real Madrid denne sesongen, vet «Atleti»-boss Diego Simeone bedre enn de fleste hvordan den regjerende Champions League-mesteren skal stoppes.
Men denne gangen var Real Madrid forberedt på en midtbanekrig. Ancelotti hadde så stor respekt for lillebror at han sendte utpå tre midtstoppere, Pepe og Varane bak, Sergio Ramos opp på midtbanen, som da han skulle prøve å nøytralisere Lionel Messi i El Clásico for halvannet år siden. Den gangen gikk det heller dårlig.
I går skulle ikke Ramos stoppe én driblefant, men en gjeng med «fantestreker». Atlético Madrid hadde ikke reist en mil nordover for å bedrive finspill. De kom for å slåss.
Det gjorde de veldig godt veldig lenge. Ingen våger å snike seg unna når Diego Simeone står jagende noen meter unna. Men Atlético greide aldri å skape noe selv, og akkurat som i Champions League-finalen i fjor tok det på kreftene, og mye ble ødelagt et kvarter før slutt.
Den tyrkiske ballsentralen Arda Turan hadde allerede gult kort da han uforsiktig og klønete løftet bein og knotter litt for høyt i en duell med Sergio Ramos. Ramos er en av de tøffeste gutta i klassen, men den rutinerte kjempen er også en av de beste skuespillerne og rullet rundt med voldsomme «smerter» etter det puslete sammenstøtet. Selvsagt gjorde det ikke noe særlig vondt.
Trond Johannessen.
Men den tyske dommeren Felix Brych tok opp gult kort nummer to, en avgjørelse som kan forsvares, men likevel var for tøff, etter min mening. I en Champions League-kvartfinale bør den gule listen legges høyere enn dette. Ramos var på beina igjen så fort Turan tuslet i garderoben, og med ti mann igjen ble Atlético-beina stadig tyngre.
Til slutt orket de ikke mer.
Fotballens naturkrefter vant igjen.
Så da er det Juventus som blir årets «semifinale-inntrenger». Italienske lag har slitt i Europa i lang tid, og derfor heier jeg litt på Juventus. Men jeg tror dessverre ikke noe på de kan vinne.
Dette blir nok en av de tre store igjen, og akkurat nå ser Barcelona klart sterkest ut.
No comments:
Post a Comment